Hester er sosiale dyr med stort behov for flokktilhørlighet, bevegelse og lang etetid. De er prisgitt sine eiere og passere, og det er viktig at eierne og passerne er klar over sitt ansvar og sørger for at hesten får leve et godt liv.
Hester bør i størst mulig grad holdes i et miljø der de har mulighet til å utøve artsspesifikk atferd. For å unngå kjedsomhet, bør det iverksettes tiltak som aktiviserer hestene utenom den tiden som går med til fôropptak og bruk. Unghester bør holdes i gruppe for at de skal lære sosiale spilleregler og ”hestespråket”.
All temming, trening og bruk må i størst mulig grad baseres på belønning og straffemetoder skal unngås. Det er viktig at aktive konkurransehester, og hester i tungt arbeid, ikke utsettes for for store belastninger og at hestene ved tegn på mistrivsel tas ut av konkurranse-/arbeidssituasjonen i tide.
Innen hesteholdet er det et stort utbud av utstyr. Uten kunnskap om riktig bruk og risikofaktorer, kan slikt utstyr påføre hestene betydelige lidelser.
——————–
Tamhesten regnes som en underart av villhesten som levde naturlig på steppene i Eurasia fra Polen til Mongolia. Det er ca. 8 000 år siden menneskene begynte å holde hest som husdyr, og hestens evne til å underordne seg en flokkleder var trolig viktig for domestiseringen. Gjennom selektiv avl har vi i moderne tid laget mange ulike hesteraser. Minste hesterase er falabella som kan veie under 20 kg, mens shirehesten som en av de største hesterasene kan veie godt over 1000 kg. Fire hesteraser regnes som norske; fjordhest, nordlandshest/lyngshest, dølahest og kaldblodstraver.
På 1930-tallet var antallet hester i Norge cirka 200 000. Hesten ble overflødig som trekkraft da traktoren og bilen ble vanlig, og på slutten av 1960-tallet var antallet under 20 000. De siste årene har det vært antatt at vi har omtrent 60 000 hester i Norge, hvorav cirka 23 000 travhester, 3 000 galopphester og 30 000 ridehester. Svært få hester brukes i dag til arbeid i skogbruk og landbruk. Pågående undersøkelser tyder på at det totale antallet hester i Norge kan være nærmere 100 000.
Hester har som flokkdyr et stort behov for kontakt med andre hester, de foretrekker et liv utendørs, og villhester og hester på beite bruker 14-16 timer per døgn til fôropptak. Hester er planteetere, og faster ikke frivillig mer enn tre-fire timer. De sover bare noen timer i døgnet, fordelt på flere perioder. Godt syn, god hørsel og hurtig reaksjon med flukt er deres beskyttelse mot farer.
Dagens hestehold avviker i stor grad fra dette. Mange hester tilbringer store deler av døgnet innendørs med begrenset grovfôrtilgang, kort etetid og individuell oppstalling på liten plass. Disse forholdene er satt i sammenheng med utvikling av stalluvaner, magesår og aggressivitet. Mange hester skifter stall og ”stallkamerater” mange ganger i løpet av livet, og de har mange ulike personer å forholde seg til. En hest som hindres i å utøve naturlig atferd, kan få målbare endringer i fysiologiske stressindikatorer og utvikle unormal atferd. Krybbebiting, luftsluking, veving og tungerulling er eksempler på dette. Hester er imidlertid tilpasningsdyktige, og fungerer tilsynelatende godt under mange ulike forhold.
Dagens hestehold har en viktig samfunnsmessig funksjon ved at ungdom får kontakt med dyr. Terapiridning vurderes som gunstig for personer med nedsatt funksjonsevne for opptrening av balanse og koordinasjon og styrking av muskulatur.
Mye av den gamle hestekunnskapen ble borte da hesten forsvant fra landbruket på 1950-tallet, og kunnskap om hestehold er svært variabelt hos dagens hesteeiere. Rådet har mottatt bekymringsmeldinger knyttet til bruk av diverse utstyr, og isolert hold av enslige hester.
Last ned uttalelsen:
Uttalelse om hestehold (pdf)