Rådet for dyreetikk har vurdert etiske sider ved hold av leppefisk sammen med laks i oppdrett. Leppefisk spiser lakselus og reduserer behovet for kjemisk lusebekjempelse. Rådet ser det som meget positivt at det benyttes biologiske, miljøvennlige bekjempelsesstrategier mot lakselus. Uten spesielle tiltak viser det seg imidlertid at leppefisk kan ha meget høy dødelighet i merdene, spesielt om vinteren. Så langt Rådet har kunnet konstatere, finnes det nå kunnskap for hvordan man kan holde leppefisk på en forsvarlig måte i merden, og for å overvintre leppefisk med lav dødelighet. Dersom hold av leppefisk som nyttedyr i anleggene skal kunne aksepteres på etisk grunnlag, må det iverksettes tiltak som bedre ivaretar leppefiskens biologiske behov og reduserer dødeligheten til et akseptabelt nivå.
Henvendelse
Fylkesveterinæren for Møre og Romsdal har bedt om en vurdering av de etiske sidene ved bruk av bergnebb til avlusing av oppdrettsfisk. Bakgrunnen for spørsmålet er at leppefisk har stor dødelighet dersom den blir holdt i merden gjennom vinteren.
Lakselus
Lakselus er et krepsdyr som lever som utvendig parasitt på laksefisk i saltvann. Parasittens livssyklus omfatter 10 stadier, hvorav de tre første svømmer fritt i vannmassene. Lakselus er et stort problem i oppdrettsnæringen, både økonomisk og dyrevernmessig, og regnes dessuten som en av de store truslene mot viltlevende laksefisk. Lakselus kan opptre i store mengder, og kan da forårsake større sårdannelser, oftest i fiskens hoderegion. Bakterie- og soppinfeksjoner forekommer ofte i sårene. Luseangrep er plagsomt for fisken, og nedsatt tilvekst er vanlig. Det kan også være forhøyet dødelighet. Luseangrep vil ofte føre til nedklassifisering av slaktet laks. Lakselus overføres fra fisk til fisk i merden, fra oppdrettsanlegg til oppdrettsanlegg, og mellom oppdrettsfisk og villfisk.
Lusebehandling
Lakselus har konvensjonelt vært bekjempet med ulike kjemikalier, først og fremst insekticider (insektmidler) som pyretrum/pyretroider og organiske fosforforbindelser. De fleste av disse stoffene er betenkelige av miljøhensyn, og noen kan også være farlige for mennesker.
Fiskesykdomslovens forskrift om bekjempelse av lakselus (fra februar 2000) pålegger anleggene regelmessig å registrere lakselus og iverksette medikamentell avlusing dersom antallet lus overstiger visse grenseverdier. Statens legemiddelkontroll har pr. juni 2000 utarbeidet terapianbefaling for behandling mot lakselus. I denne anbefales bruk av leppefisk som første valg ved tiltak mot lus til fisk inntil 1 kg, og medikamentell behandling først når leppefisk ikke er tilstrekkelig.
Det finnes midler til badebehandling, som er mest vanlig, eller til innblanding i fôr (oral behandling). Til badebehandling benyttes nå hovedsakelig pyretroidene cypermethrin og deltametrin. Pyretroider brukes også mot utvendige parasitter hos sau og storfe. Også fosfoinsekticidet azametifos benyttes til bading. Ved badebehandlingen trekkes en presenning fortrinnsvis omkring hele merden, eller bare som et “skjørt” rundt sidene etter at notbunnen er hevet slik at fisken befinner seg i de øvre vannmassene. I enkelte tilfelle brukes ikke noen form for presenning, nota snøres bare sammen slik at fisken går tett sammen (åpen behandling). Middelet blandes ut i vannet, og det tilføres oksygen. Etter fastsatt behandlingstid slippes behandlingsvannet ut i sjøen, hvor kjemikaliet fortynnes i vannmassene. De moderne pyretroidene virker ikke bare mot voksen lus, men også dens larvestadier. Behovet for gjentatte behandlinger avhenger dermed av hvor raskt fisken smittes på nytt. Det er fastsatt tilbakeholdesfrister for tidligste slakting etter behandling.
Til oral behandling brukes hovedsakelig et makrocyklisk lakton, emamectin (avermectin). Beslektede stoffer brukes til parasittbekjempelse hos en rekke av våre huspattedyr.
Kitinsyntesehemmere finnes fortsatt på markedet, men brukes i meget liten grad. Emamectin har en viss langtidseffekt, som kan være gunstig om smittepresset er stort. Ulempen med oral behandling er en dyrere pris, og at tilbakeholdelsesfristen før slakting er lenger. Dette gjør oral behandling mindre aktuell til stor fisk.
Forbruket av kjemiske midler til bekjempelse av lakselus har til tider vært meget stort. Både fordi denne typen utslipp til sjøvann er uønsket av miljøhensyn, og av yrkeshygieniske og økonomiske årsaker, har man sett seg om etter alternative avlusingsmetoder. Det er her leppefisk kommer inn i bildet, som en miljøvennlig, biologisk kontrollmetode. Leppefisk kan erstatte eller være et supplement til kjemisk bekjempelse. En annen fordel med leppefisk framfor kjemisk bekjempelse er at man får en kontinuerlig lusereduserende effekt. Leppefisk beiter først voksen hunnlus, og reduserer således effektivt videre spredning.
Leppefisk
Leppefiskene omfatter i Norge 6 arter, der bergnebb (10-14 cm) og berggylte (20-50 cm) er mest kjent. I naturen opptrer mange av leppefiskartene som “rensefisker” eller “pusserfisker”, som spiser parasitter og renser sykt vev på andre fiskearter. Leppefisk som er satt ut i en oppdrettsmerd, ”beiter” lus av oppdrettsfisk og kan således holde luseproblemet i sjakk. Leppefisk har også en nyttig funksjon ved at den beiter begroing på selve nota, som alger og blåskjell. Behovet for vask og vedlikehold av nota, der det gjerne benyttes giftige metallforbindelser til impregnering, reduseres dermed. Berggylte har vært mistenkt for å kunne forårsake skader på oppdrettsfiskens øyne og finner, men dette er ikke bekreftet i kontrollerte studier.
Det drives fangst av levende leppefisk for salg til oppdrettsanlegg. Offentlige restriksjoner i forbindelse med kontrollprogrammer for laksesjukdommer legger visse begrensninger på hvor leppefisk kan fanges inn. Innfanget leppefisk fra Oslofjorden og kysten av Agder sendes til Vestlandet, Midt-Norge og Nordland. Stress og skade i forbindelse med fangst, uforsiktig håndtering og lange transportavstander kan medføre høy dødelighet. Leppefisk kan dessuten være bærere av infeksjoner som kan bryte ut ved stresspåkjenninger.
Antallet leppefisk som er nødvendig for å holde lusa under kontroll, vil avhenge av leppefiskens og oppdrettsfiskens størrelse, og hvor mye lus som finnes. Det beregnes i størrelsesorden 1 bergnebb per 20-50 smolt. Det har vært mest vanlig å bruke leppefisk til mindre laks, men det er de siste årene gjort gode erfaringer med bruk av grønngylte og berggylte til stor laks (2-7 kg).
For at leppefiskene skal trives og gjøre en god jobb i merden, bør det lages til egnete skjulesteder nede i merden. Leppefisk er dagaktive, og ligger i ro i skjulestedet om natten. Bergnebb, grønngylt og gressgylt går normalt inn i en dvaleliknende tilstand om vinteren, hvor fisken gjemmer seg i bergsprekker og lignende på dypt vann. Dødeligheten kan være meget høy om fisken blir holdt i merden gjennom vinteren. Spesielt utsatt er leppefisk på lokaliteter med sterk strøm eller store bølger.
Det er utviklet metoder for overvintring av leppefisk, der 90-95% overlever. Leppefisk bør fjernes fra merden og overvintres enten i kar på land, eller i bur som senkes ned og forankres slik at de er lite påvirket av bølger, og der temperaturen tilsvarer vintertemperaturen i sjøen hvor leppefisken ble fanget. Kar og bur utstyres med tang eller kunstige skjulesteder. Berggylta er noe mer kuldetolerant enn de andre leppefiskartene, og opprettholder en viss beiteaktivitet også om vinteren.
Når leppefisk skal fanges for å fjernes fra merden, kan det benyttes teiner. Har man installert egne skjulesteder for leppefisk i merden, kan disse fungere som feller. Man hever skjulestedene om natten, etter at leppefiskene har gått til ro.
Rådets konklusjon
Bruk av leppefisk ved bekjempelse av lakselus er en miljøvennlig, biologisk metode, som langt er å foretrekke framfor kjemiske midler. Leppefisk reduserer dessuten behovet for å behandle selve nota med antigroingsmidler. Det er derfor viktig at bruken av leppefisk framstår som etisk akseptabel, også ut fra hensynet til leppefisken. Oppdretteren må være innforstått med at leppefisk er levende dyr som han påtar seg et ansvar for, og ingen innsatsfaktor på linje med et kjemikalium. Leppefisken er et nyttedyr i anlegget og har krav på omtanke fra oppdretteren. Dette innebærer blant annet at antallet leppefisk må tilpasses behovet. Overflødig leppefisk må fjernes fra merden når det er for lite mat der (lite lus, lite groing på nota), eller den må tilleggsfôres. Det må tas hensyn til leppefiskenes biologiske behov ved at det plasseres egnete gjemmesteder i merden, samt sørges for adekvat overvintring. Det er, etter det Rådet kjenner til, utviklet kunnskap til å kunne gi leppefiskene overvintringsforhold der det kan forventes minimal dødelighet.
UTTALELSE AVGITT AUGUST 2000