Rådet for dyreetikk har mottatt en henvendelse fra Dyrevernalliansen om å vurdere hvorvidt det er forsvarlig å fjerne geviret på tamrein, noe som ofte gjøres før transport til slakteri.
Gevir skiller seg fra horn ved at geviret felles årlig, og årlig vokser ut på nytt fra beinutvekster (pedikler) på skalletaket. Et horn, som hos storfe og småfe, har en kjerne av levende bein med blodkar og nerver og er kledt med en ytre hornskjede. Et gevir er derimot laget av massivt bein. I framvekstfasen er geviret dekket av hud (”bast”) som inneholder nerver og blodkar som sørger for ernæring til det voksende organet. I denne fasen er geviret et sensitivt organ. Når geviret er ferdig utvokst, tørker huden ut, løsner eller ”feies” av ved at dyret skraper geviret mot trær eller bakken. Det nakne geviret er ”dødt” og ufølsomt, dvs. har ingen nerver. Hos elg, hjort og rådyr har kun hannene gevir, hos reinsdyr begge kjønn.
Gevir fra hjortedyr er en salgsartikkel. Både kjøtt og gevir omtales eksempelvis som hovedprodukter fra hjortefarming i New Zealand og Australia. Det er da særlig snakk om bastkledt gevir, som i mange land omsettes som potensmiddel. Når man fjerner et bastkledt gevir er det i flere land krav eller anbefalinger om bruk av bedøvelse. I Norge er det ikke tillatt å sage av et bastkledt gevir. Rådet for dyreetikk støtter dette forbudet.
Å fjerne et feid gevir fra tamrein er aktuelt i noen situasjoner i Norge:
1) fra bukker/kastrater før transport til slakteri, fordi disse gevirene ofte er meget store og vanskelig å få plass til i dyretransporten. Geviret kan dessuten gjøre stor skade på andre dyr og utgjør dessuten en risiko for mennesker som skal håndtere dyra. Simler har normalt et mye mindre gevir, og disse fjernes ikke rutinemessig før transport.
2) utføres ikke uvanlig på kjørerein (kastrater)
Ved fjerning av gevir benyttes i Norge vanligvis en snekkersag. Geviret sages rett av inntil rosenkransen, slik at det ikke blir spisser igjen. Inngrepet innebærer ikke smerte for dyret, siden geviret ikke har nerver. Imidlertid vil innfangingen og fengslingen være stressende for dyret, likeså lyd, lukt og vibrasjoner fra sagingen.
Gevir er viktigste faktor som bestemmer sosial status i reinflokken. En reinsbukk som etter parringssesongen mister geviret, faller fra topp til bunn i hierarkiet. Også kastrater, som ikke gjennomgår den samme fysiske utmattelse som en bukk i løpet av parringssesongen, vil etter at geviret er felt kunne la seg jage bort av en liten simle. Når geviret fjernes av mennesker tidligere i sesongen enn ved naturlig felling, ses det samme fall i rang. Den plutselige, lave sosiale status innebærer sannsynligvis en stresspåkjenning. Spesielt vil dette være tilfelle når dyret ikke kan trekke seg unna, slik situasjonen vil være i en slaktekve.
Det ser ut til å være varierende praksis mellom slakteriene med hensyn på om geviret på bukker/kastrater rutinemessig fjernes før transport. Et stort slakteri opplyser at alle dyr kommer inn med gevir, og rapporterer samtidig at stangeskader forekommer meget vanlig. Skadene oppstår særlig i forbindelse med den trengning som nødvendigvis skjer i forbindelse med transport og driving. Gevirene utgjør dessuten en risiko for mennesker som skal håndtere dyrene. Rådet anser derfor at å fjerne store gevir forut for transport kan være å anbefale for å redusere skadeomfanget.
Imidlertid vil Rådet for dyreetikk fokusere på at transport av semidomestiserte dyr som tamrein bør unngås. Driving, opplasting og transport kan være en belastning for alle slaktedyr, men spesielt for dyr som ikke er vant med fysiske restriksjoner av noen art. Rådet er derfor meget skeptisk til at det i nyere tid har vært bygget store reinsdyrslakterier som betinger at dyrene transporteres levende inn, ofte fra fjerntliggende områder. Rådet er gjort kjent med at det er ikke uvanlig at transportene varer ut over 11 timer, og at dyrene kan være utmattet ved ankomst. Men selv ved meget korte transportavstander er det ikke uvanlig med fysiske skader på dyrene, ofte forårsaket av at liggende dyr tråkkes på.
Etter en samlet vurdering av dyrevelferd i forbindelse med slakting av reinsdyr, mener Rådet at det er mye å hente på å unngå transport. Rådet anbefaler at det bør satses på mobile slakterier som kan reise dit reinsdyrene vanligvis samles. Myndighetene bør aktiv støtte opp om etablering av mobile slakterier. Rådet mener videre at adgangen til feltslakting av rein og omsetning av slikt kjøtt bør bli lettere. Rådet mener at dyrevernmessige forhold ved avliving kan ivaretas på tilfredsstillende måte i felt gjennom obligatorisk opplæring.