Flere land har aktivt tatt i bruk embryoteknikker i storfeproduksjonen. I Norge benyttes foreløpig teknikken i begrenset omfang. Embryooverføring er bl.a. aktuell når man ønsker en smittemessig trygg handel med dyr over landegrensene, ved overgang til en ny rase uten å gå veien om krysningsdyr og ved bevaring av truede raser. Rådet har tatt opp embryooverføring etter henholdsvis befruktning i dyret (in vivo fertilisering) og befruktning på laboratoriet (prøverørsbefruktning, in vitro fertilisering).
Embryooverføring etter prøverørsbefruktning må etter Rådets syn klart avvises fordi teknikken er vist å føre til en økning av fødselsproblemer, misdannelser og kalvedødelighet. Rådet finner vurderingen vanskeligere når det gjelder embryooverføring etter befruktning i dyret. Det er ikke rapportert tilsvarende bieffekter etter denne metoden. Teknikken innebærer på den annen side en betydelig større grad av inngripen i dyras forplantning enn inseminasjon. Rådet for dyreetikk vil sterkt fraråde at embryooverføring blir et alminnelig, kommersielt tilgjengelig tilbud som et alternativ til inseminasjon. Imidlertid innser Rådet for dyreetikk at embryotransplantasjon har sin berettigelse i noen sammenhenger. Dette gjelder ved bevaring av truede raser samt ved nødvendig import, der alternativet kun er levende dyr, eller i tilfeller der sæd ikke anses som smittemessig trygt nok. Rådet vil derfor ikke helt avvise en fornuftig, begrenset bruk av embryoteknikker basert på in vivo befruktning. Derimot vil Rådet sterkt fraråde at det produseres eller importeres embryoner framstilt ved prøverørsbefruktning.
Henvendelse
Saken er tatt opp på anmodning fra Norsk Bonde- og Småbrukarlag. Rådet har tidligere uttalt seg om embryooverføring på småfe (august 1994).
Innledning
Siden 1960-tallet har kunstig sædoverføring med frossen sæd vært benyttet i storfeavlen. Seminteknikkens viktigste forse er at en okse kan benyttes til et meget stort antall kyr og uten geografiske begrensninger. Dette innebærer at man kan selektere svært strengt på oksesiden – kun de aller beste oksene har vært benyttet i avlen. Resultatet har vært en rask avlsmessig framgang for de egenskaper man har selektert for.
Embryoteknikkene innebærer at også hunndyrenes gener kan utnyttes i større grad. Ei god ku kan bli mor til betydelig flere avkom enn det som er mulig fra naturens side. Embryoner kan, på tilsvarende måte som sæd, fryses ned og oppbevares i lang tid. Et embryo er kimen til et helt individ og bærer således hele arvestoffet, i motsetning til sæd som representerer halvparten av et individs gener.
Embryoteknikkene kan tjene flere formål, bl.a.:
- Rask overgang til en ny storferase i en besetning, f.eks. fra mjølkeku til kjøttfe
- Bevaring av truede raser
- Import og eksport av gener. Handel med levende dyr er forbundet med risiko i forhold til spredning av smittsomme sjukdommer. Spesielt embryo, og i noe mindre grad sæd, representerer liten fare for smittespredning, og er langt å foretrekke framfor import av livdyr.
- Økt antall avkom etter spesielt gode kyr
- Forutsetning for andre bioteknologiske teknikker som bl.a. genoverføring og kloning
Rådet tar i den foreliggende uttalelsen opp embryotransplantasjon på storfe etter henholdsvis befruktning i dyret (in vivo fertilisering) og befruktning på laboratoriet (prøverørsbefruktning, in vitro fertilisering).
Embryotransplantasjon – befruktning i dyret
Prinsippet for metoden er at et antall befruktede egg skylles ut fra livmora i et giverdyr og overføres til andre kyr, som altså bærer fram kalver de ikke selv er mor til. Teknikkene som nå benyttes på ku, krever ikke operative inngrep som hos søye og purke.
Teknisk beskrivelse
Et utvalgt hunndyr, giverkua eller donoren, behandles med hormon som stimulerer utviklingen av flere egg samtidig i eggstokkene. Hormonsprøyte gis morgen og kveld i fire påfølgende dager, og kombineres med et annet hormon (prostaglandin) den 3. dagen, som får kua i brunst. Behandlingen fører til at det blir mange eggløsninger samtidig (superovulasjon). Giverkua insemineres de to første dagene etter at hormonkuren er avsluttet. Eggene blir befruktet på vanlig måte av sæden oppe i egglederne. Utskylling av befruktede egg (embryoner) foretas sju dager etter inseminasjonen. På dette tidspunktet har embryonene nådd livmora, men har ennå ikke festet seg til livmorslimhinnen.
Før utskyllingen gis kua et beroligende middel samt ryggmargsbedøvelse (epiduralanestesi) og plasseres i en trang bås. Epiduralbedøvelsen, som settes mellom første og andre halevirvel, gjør at endetarm samt utvendige og innvendige kjønnsorgan blir følelsesløse samtidig som dyret står oppreist. Operatøren fører en tynn, men stiv slange (kateter) via skjeden gjennom livmorhalsen og inn til den ene delen (hornet) av den todelte livmora. Kateteret festes inne i livmora ved at en ballong fylles med 10-20 ml luft. Deretter skylles livmora ved at væske sprøytes inn, tilsammen cirka 500 ml. Væsken renner tilbake via en slange som er ført inn mot livmorhornets spiss, eller via utsuging av væske. Det er flere metoder og dertil egnet utstyr som kan anvendes. Felles er at embryonene vil føres med skyllevæsken ut av livmora til en oppsamlingsflaske. De to delene av livmora skylles hver for seg. Hele prosedyren med skylling tar omlag en halv time. Etter avsluttet skylling gis giverkua en injeksjon med et hormon (prostaglandin) som forhindrer eventuell drektighet med mange fostre, da det kan ligge igjen embryoner i livmora etter skyllingen.
Embryonene undersøkes i mikroskop for å kontrollere om de er normalt utviklet. En behandling resulterer gjennomsnittlig i 5-6 normale embryoner. Embryonene kan så enten plasseres direkte over i mottakerkyr eller dypfryses til bruk ved seinere behov. Embryonet er omgitt av en sterk egghinne som tillater vasking uten at dette skader embryo. Det er denne muligheten som gjør at handel med embryo anses som smittemessig trygt. Hvis derimot et embryo er manipulert, for eksempel i forbindelse med kjønnsbestemmelse, splitting eller genoverføring, innebærer dette at egghinnen er penetrert og at smittestoffer kan ha trengt inn.
Overføring av embryo til mottakerkua vil for dyrets vedkommende medføre samme prosedyre uansett om embryonet overføres ferskt eller frossent, og om befruktning av eggcellen har skjedd i giverkua eller på laboratoriet. Mottakerkyr må være i samme fase i brunstsyklus som giverkua, altså på dag 7 etter brunst. Det er derfor vanlig at mottakerkua er hormonbehandlet slik at brunsttidspunktet lettere kan fastslås. Mottakerdyret får ryggmargbedøvelse, eventuelt etter et forutgående beroligende middel. Overføringen av et befruktet egg skjer omtrent som en vanlig inseminasjon, men embryonet deponeres lenger inn i livmora. Bedøvelse gis av hensyn til at plasseringen av embryonet skal skje uten risiko for å skade livmorslimhinnen dersom dyret er urolig. Kua er ikke i brunst, og passering av den trange livmorhalsen kan ta lengre tid enn ved inseminasjon.
Ei ku eller kvige kan benyttes som giverdyr flere ganger. Fra en skylling er foretatt til neste hormonbehandling kan finne sted, bør det ha gått minst to måneder. Dersom man foretar behandlingen tidligere, vil resultatet bli færre embryoner. Dette innebærer at et giverdyr teoretisk kan brukes inntil fire ganger på ett år. I praksis vil man i Norge foreta en eller to skyllinger, for deretter å inseminere dyret og la det bære fram en kalv.
Ved embryooverføring legges det rutinemessig inn kun ett embryo. I en del andre land er det vanlig å legge inn flere embryoner samtidig, både fordi tidlig fosterdød forekommer hyppigere enn etter ordinær inseminasjon, men også fordi tvillingfødsler kan være ønsket, f.eks. hos kjøttfe. Det er ikke observert flere seinaborter eller større skadefrekvens på kalver som er født etter embryotransplantasjon etter in vivo befruktning, enn ved inseminasjon.
Befruktning på laboratoriet (prøverørsbefruktning, in vitro fertilisering – IVF)
Det er mulig å hente ut umodne egg direkte fra eggstokker, modne disse på laboratoriet, befrukte og dyrke dem noen dager, for deretter å overføre embryonene til mottakerkyr, som bærer fram kalven.
Det er i prinsippet to måter å skaffe umodne egg på
1) fra eggstokkene fra nylig slaktede kyr, kviger eller kalver (slaktehusmateriale)
2) fra eggstokkene på levende dyr (“ovum-pick-up”)
Metode 1) er særlig brukt som kilde for umodne egg til forskningsformål og er mindre aktuell i kommersiell sammenheng. Er giverdyrets avstamning av betydning, vil dessuten “ovum-pick-up” gi mulighet for betydelig flere avkom, idet teknikken kan utføres mange ganger på hvert dyr. En viktig fordel med “ovum-pick-up”-metoden oppgis å være at dyret ikke trenger være kjønnsmodent, hvilket korter ned generasjonsintervallet og således bidrar til en raskere avlsmessig framgang. Metoden er i første rekke aktuell for unge hunndyr av særlig god avstamning. “Ovum-pick-up”-metoden ble utviklet i Nederland på slutten av 1980-tallet og bygger på en tilsvarende teknikk til oppsamling av egg hos kvinner som er etablert i forbindelse med prøverørsbefruktning. Metoden brukes allerede i betydelig omfang i Nederland og blir ansett som et viktig fortrinn i den stadig økende konkurransen innen internasjonal storfeavl. “Ovum-pick-up” -teknikken er ikke tatt i bruk i Norge.
Ved “ovum-pick-up”-metoden bedøves giverdyret på samme måte som beskrevet tidligere og plasseres i en trang bås. To operatører arbeider sammen. Ved hjelp av en hånd i endetarmen holdes eggstokken tett inn mot skjedeveggen. Via skjeden føres det inn et spesielt konstruert instrument med et optisk hode, slik at man kan se eggstokken på en ultralydskjerm. Instrumentet inneholder en kanyle som stikkes gjennom skjedeveggen og inn i hver enkel eggblære i eggstokken, hvorpå innholdet med det umodne egget suges ut. Det hele overvåkes via ultralydbildet, og eggstokken manipuleres slik at flest mulig eggblærer blir tilgjengelige for kanylen. Prosedyren gjentas på motsatt side. I gjennomsnitt får man sju egg fra et dyr. Oppsamlingen tar ca. 15 minutter. Det skal være mulig å gjenta prosessen to ganger i uka i flere måneder.
De umodne eggene modnes på laboratoriet, befruktes og dyrkes videre på laboratoriet. Embryonene overføres så til livmora på mottakerkyr som er i “riktig” fase i brunstsyklus, tilsvarende som ved in vivo teknikken.
Uvisst av hvilken grunn, øker andelen forlengede drektigheter etter prøverørsbefruktning. Andelen kalver som veier mer enn 60kg er i en undersøkelse rapportert å øke fra 1% til hele 14%. Dette resulterer i en økt forekomst av fødselsvansker. Videre øker omfanget av fødselsproblemer som ikke kan tilskrives kalvens størrelse. Antallet misdannede og svakfødte kalver, samt kalvedødeligheten, er også rapportert å stige.
Utbredelse
Embryoteknologi er tatt i alminnelig bruk av flere utenlandske avlsselskaper. Avlsorganisasjonen Norsk Rødt Fe (NRF) har hittil benyttet embryooverføring i meget beskjedent omfang. Det er frosset ned embryoner fra de gamle norske storferasene, ellers er teknikken vesentlig brukt på kjøttfe. Det forventes at antallet embryotransplantasjoner vil øke opp mot 400-500 innlegg årlig. Embryotransplantasjon anses av NRFs ledelse som en oppformeringsmetode som neppe vil få noen sentral plass i organisasjonens avlspolitikk. Metoden er her til lands først og fremst er aktuell ved etablering av nye kjøttferaser. Pr. i dag er embryooverføring langt mer kostbart enn inseminasjon, noe som begrenser interessen for teknikken hos husdyrbrukerne. Det planlegges å produsere NRF-embryo for eksport, i den grad dette etterspørres. Embryo vil av smittehensyn være en foretrukket form å omsette livdyr på over landegrensene. Norges til nå gunstige status når det gjelder smittsomme dyresjukdommer, innebærer imidlertid at norskprodusert sæd trolig vil kunne vurderes som tilstrekkelig trygt av de fleste importland.
Vurdering og konklusjon
Husdyrproduksjonen er i dag utsatt for sterke markedskrefter som legger et konstant press på de etiske grunnholdninger som gjelder menneskets forhold til dyr. Samfunnet etterspør billigere produkter og bonden skal på sin side ha et rimelig økonomisk utkomme. Det er alltid en fare for at effektivisering skjer på bekostning av hensynet til dyras behov, selv om dette ikke nødvendigvis er tilfellet. Etter Rådets syn vil mer intensive, industrialiserte driftsformer kunne forsterke en oppfatning av dyr som anonyme, tingliggjorte produksjonsenheter og redusere muligheten for empati med dyrene som individer. Rådet mener at bioteknologiske metoder som for eksempel embryooverføring kan virke på liknende måte. Selv om bruken av slike teknikker ikke medfører vesentlig lidelse for dyret, kan de over tid likevel endre våre holdninger til dyr. Anvendelse av bioteknologiske metoder i husdyrproduksjonen kan derfor ikke bare vurderes ut fra et rent nyttehensyn.
Allerede med bruken av kunstig inseminasjon har man i storfeholdet fratatt dyrene et normalt seksualliv. Rådet mener likevel at embryooverføring innebærer en meget større inngripen i forplantningen enn inseminasjon. Ved hjelp av injeksjoner med hormoner forstyrrer man kuas egen hormonregulering og frembringer et unormalt stort antall egg. Seinere skylles livmorhulen med væske, en prosedyre som forutsetter at dyret må bedøves. Også mottakerdyret blir hormonbehandlet og bedøvet under innleggingen av embryo. Alt i alt konkluderer derfor Rådet med at embryoteknikkene representerer et helt annet nivå av manipulasjon med dyras naturlige reproduksjon enn inseminasjon.
Det er imidlertid liten tvil om at embryooverføring kan være et nyttig redskap i husdyrproduksjonen. I denne forbindelse vil Rådet særlig trekke fram at embryoner i dag anses for å være en smittemessig trygg måte å importere dyr på. Får nye smittsomme dyresjukdommer fotfeste i landet, vil ikke dette bare kunne få store økonomiske konsekvenser, men det vil redusere dyrevelferden, og eventuelt også gå ut over folkehelsen. Av dyrevernhensyn vil handel med frosne embryo klart være å foretrekke framfor å transportere levende dyr over lange avstander.
Rådet vil på den annen side sette spørsmålstegn ved nødvendigheten av mye av den import som foregår. Det er ikke uten videre gitt at det er behov for et stort antall ulike raser i husdyrproduksjonen i Norge. Dersom import likevel er ønskelig, vil innførsel av sæd i mange tilfelle dessuten være et akseptabelt alternativ, selv om overgang til en ny rase da må baseres på krysningsdyr. For en etablert rase vil importert sæd kunne dekke behovet for nytt genetisk materiale.
Frosne embryo innebærer et verdifullt supplement i arbeidet med å ta vare på genetisk materiale, f.eks. fra lokale storferaser.
Rådet finner ikke at en høyere grad av utnytting av gode hunndyr forsvarer bruk av embryooverføringsteknikker i avlsarbeidet. En sterkere seleksjon på kusiden vil kunne bidra til å redusere det genetiske mangfold, mens en viktig utfordring for husdyravlen tvert i mot er å opprettholde genetisk variasjon.
Nytteverdien av en ny teknikk må alltid veies opp mot belastningen denne påfører dyra. Embryooverføring utføres under bedøvelse, og dyra føler derfor ikke smerte under selve inngrepet. Epiduralbedøvelse er etter Rådets syn likevel ikke uproblematisk. Å få satt ryggmargsbedøvelse innebærer større ubehag enn et vanlig sprøytestikk. Det foreligger en viss fare for komplikasjoner knyttet til blødninger og eventuelt infeksjoner til ryggmargskanalen. Ved “ovum-pick-up” metoden kommer i tillegg faren for blødninger og infeksjoner i skjedevegg, eggstokker og bukhule.
For å unngå økt forekomst av fødselsvansker og keisersnitt, er det viktig at den som skal utføre en embryotransplantasjon kan vurdere mottakerdyras egnethet med hensyn på alder, størrelse og konstitusjon, i forhold til forventet størrelse på kalven.
Det foretas hormonbehandling av giverdyrene for å fremprovosere modning av mange egg samtidig. Behandlingen forstyrrer den normale brunstreguleringen. Mottakerdyr hormonbehandles for å være i “riktig” fase ved innlegging av embryo. Det kan hevdes at noen få injeksjoner med hormonpreparater neppe utgjør noe vesentlig dyrevernmessig problem, men det er etter Rådets syn uakseptabelt å skulle basere en husdyrproduksjon på rutinemessig bruk av hormoner. Rådet anser hormonbruk i denne sammenheng for å være i strid med husdyrbrukets ellers så restriktive holdning til hormoner.
Bruk av umodne egg innsamlet fra slaktehusmateriale eller fra levende dyr (“ovum-pick-up”) er uløselig knyttet til bruk av prøverørsbefruktning. Det økte omfanget av fødselsvansker, misdannelser og kalvedødelighet som iallfall foreløpig er knyttet til prøverørsbefruktning, er etter Rådets syn alene grunn nok til å avvise denne.
Rådet mener at vurderingen er vanskeligere når det gjelder embryooverføring etter befruktning i dyret (in vivo fertilisering). Det er ikke rapportert om tilsvarende bieffekter etter denne metode. Teknikken er likevel betydelig mer invasiv enn inseminasjon, som i mange tilfelle vil være et akseptabelt alternativ. Rådet for dyreetikk vil derfor fraråde at embryooverføring gjøres til et alminnelig, kommersielt tilgjengelig tilbud. Imidlertid innser Rådet for dyreetikk at embryoteknikk utvilsomt kan være nyttig i noen sammenhenger. Dette gjelder ved nødvendig import der alternativet kun er levende dyr, eller i tilfeller der sæd ikke anses som smittemessig trygt nok, og ved bevaring av truede raser. Rådet vil derfor ikke avvise en fornuftig, begrenset bruk av embryoteknikker basert på in vivo befruktning i disse sammenhenger. Derimot vil Rådet sterkt fraråde at det produseres eller importeres embryoner framstilt ved prøverørsbefruktning.
UTTALELSE AVGITT DESEMBER 1998